Å være sosial

 er viktig for alle, det er godt for den mentale helsa å være en del av et fellesskap. Å ha noen å snakke med. Noe av det som er vanskelig med å være kronisk syk, for syk til å gå på jobb, er at en faller utenfor den sosiale biten og det fellesskapet som følger med det å være i arbeid.

Noe jeg savner mye nå om dagen er kollegene mine og arbeidshverdagen vår med glede og humor. 

Men sånn det er nå er det heller ikke energi og krefter til å kunne delta i den sosiale settingen med mange mennesker hele dagen.

Jeg er heldig som har familien min rundt meg hver dag. Med mann og barn i hus er det noen å være sammen med og snakke med. Sånn sett er jeg ikke alene. Men det blir allikevel ikke det samme. 

Det var ekstra hyggelig med lunsjbesøk her om dagen. Skikkelig skravling med en god venninne, som dessverre (for hennes helse) kjenner seg alt for godt igjen i hvordan min hverdag med utmattelse er. Deilig å dele tanker rundt hvordan det faktisk oppleves å være der vi er i livet akkurat nå. Med tanker om både håp og redsel for fremtiden og hvordan den vil se ut.

Ønsker deg fine dager!

- AC

ME eller ikke ME?

Et litt tungt tema her i dag, ikke dette jeg pleier å dele. Her på bloggen pleide jeg å ha fokus på det positive som skjer, en måte å ta vare på de gode øyeblikkene, min interesse for interiør og som en plattform for å dele gleden med lek bak kamera. Men etter mange år som kronisk syk, synes jeg det er fint å kunne lese hos andre som sliter med det samme. Kjenne litt på fellesskapet i det å være flere med samme utfordringer. Blir litt mindre alene av å vite det er andre der ute som har det litt på samme måte.

Derfor velger jeg å dele om sykdommen min her i dag. 

Du kan velge selv om du vil lese eller ikke.

Første gang jeg ble langvarig syk med utmattelse var i november 2012. Etter flere måneder på sofaen klarte jeg sakte, men sikkert å komme meg opp og ut igjen. Og seks år senere, etter flere rehab og stadig litt større stilling på jobb, hadde jeg klart å pushe meg tilbake i 60% stilling som Pedagogisk leder i barnehage. Jeg ble 40 % ufør, med kronisk utmattelse/ grensetilfelle til ME. Det var skikkelig tøft å skulle si opp de 40 % med fast stilling, men må man så må man.Jeg jobba frem til og med september i fjor. 

Siste tirsdagen i september kjente jeg det komme. Heldigvis hadde jeg to dager turnusfri som jeg brukte til hvile. Dro meg til jobben på fredag, der sa det stopp og jeg ble sendt hjem. Det tunge som tar all energi og gjør at du nesten ikke klarer å løfte beina når du går, hadde tatt over kroppen min igjen. Men jeg regna med det bare var en liten dårlig periode, har jo hatt det opp igjennom. Jeg hadde jo klart å bli så frisk at nedturene var nede på å vare i ca. en uke. Akkurat nok til en liten egenmelding for å komme ovenpå igjen.

Men den gang ei. Det måtte sykemelding til. Og her sitter jeg 5 måneder senere og lurer på hva som vil skje fremover. Denne gangen har bedringa latt vente på seg. Har jeg pusha på for hardt i flere år slik at kroppen denne gangen ikke klarer mer, eller vil det snu en dag?

I månedskiftet skal jeg igjen utredes for ME, da føler jeg at jeg får passet litt påskrevet. For har jeg det tenker jeg det er litt min skyld at jeg er syk igjen. Har jeg pressa meg for mye over flere år? Kunne det vært unngått om jeg fikk diagnosen sist jeg var såpass syk? Eller hadde dette skjedd nå uansett? Jeg har hele tiden vært flink til å ta hensyn har jeg trodd. Dagene har bestått av jobb og hvile, trening og hvile - og helgene har stort sett vært med fokus på hvile de og. Å lade har vært et mye brukt begrep.

Hva kan jeg nå forvente meg i fremtiden

- av meg og min helse

- av livet med hverdager og familien

-av arbeid og lønn

Takk for at du leste!

Fint å dele litt tunge tanker.

- AC